Månen la en skinnende sølvduk over terrassen, og furuene borte på bakken kastet blekksvarte skygger på den. En liten skygge beveget seg - en skygge som hadde form av en liten bjørn som gikk på bakbena. Det var et pinnsvin. Det kom langsomt gående fra nederst på Grønningen og gikk langsmed terrassen. Og fra den kom den bløte, klagende sangen, pinnsvinsangen som er så sjelden å høre og som er så uskyldig og ubevisst som stemmen til et lite barn, som nynner seg selv i søvn. Den gikk langsomt på bakbena og sang mot månen.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Sist sett

Kirsten LundPiippokattaAvaIngunnJStig TEgil StangelandFindusLeseberta_23Marianne  SkageHarald KGrete AmundsenHilde Merete GjessingJoakimGeir SundetIngunn SRisRosOgKlagingWencheHilde H HelsethLilleviKarin  JensenAkima MontgomeryJeanetteAnniken RøilVegardGrete AastorpTove Obrestad WøienSigmundAgathe MolvikNora FjelliTonesen81John LarsenCathrine PedersenGodemineKjell F TislevollMarianneNsiljehusmorBeathe SolbergsomniferumMarianne MSynnøve H Hoel