Kafkas styrke var ikke å se inn i fremtiden, men å vende blikket innover i en tvangsmessig selvgranskning. Nådeløst ble han drevet ned i dybder som forstanden ikke kunne nå, men der sannheten oppløser seg i et flettverk av tvetydigheter, og det irrasjonelle får sin egen ubønnhørlige logikk - paranoiaens logikk.