Dumhet er en farligere fiende for det gode, enn ondskap.

Man kan protestere mot det onde, det kan blottstilles,
i nødsfall hindres med makt.
Det onde bærer alltid kimen i seg til sin utslettelse fordi
det i alle fall etterlater et ubehag.

Overfor dumheten er vi vergeløse. Her nytter hverken
protester eller makt. Argumenter biter ikke.

Kjensgjerninger som taler imot de forutfattede meninger,
kan den dumme bare la være å tro på. Han blir endog kritisk,
og skulle fakta ikke være til å komme fra, kan han bare skyve
dem til side som enkelttilfelle uten betydning.

Dessuten er den dumme, til forskjell fra den onde, fullt
tilfreds med seg selv, ja han blir likefrem farlig fordi han
så lett blir irritert og går over til angrep.

Derfor må man være forsiktigere overfor den dumme enn overfor
den onde. Vi vil aldri mere forsøke å overbevise den dumme
med argumenter. Det er nytteløst og farlig.

For å vite hvordan vi kan komme dumheten til livs, må vi søke
å forstå dens vesen.
Så meget er sikkert, den er ikke først og fremst en
intellektuell defekt, men en menneskelig.

Det finnes intellektuelt usedvanlig godt utrustede mennesker
som er dumme,
og intellektuelt tungnemme som er alt annet enn dumme.

Dette oppdager vi med forbauselse under særlige forhold.
Vi får inntrykk av at dumheten ikke er en medfødt svakhet,
men snarere at mennesker fordummes under disse forhold, eller
rettere sagt: de lar seg fordumme. (...)
Dumheten synes mere å være et sosiologisk enn et psykologisk
misforhold. Et resultat av historiske omstendigheter som
virker på menneskene (...)

ser vi nærmere på det, viser det seg at sterk ytre makt-
utfoldelse av politisk eller religiøs art vil slå en stor del
av menneskene med dumhet.

Den enes makt krever den andres dumhet.

Det foregår ikke slik at menneskelige evner som de intellektuelle
forkrøples - men det overveldende inntrykk som maktutfoldelsen
gjør på visse mennesker, berøver dem deres indre selvstendighet.

Mer eller mindre ubevisst gir de opp å finne en selvstendig
holdning i situasjoner de møter i livet.
Det at den dumme er sta, må ikke forlede oss til å tro at han er
selvstendig.

Man merker det i samtalen. Det er ikke ham selv personlig vi
har å gjøre med, men slagord, paroler som helt har tatt makten
over ham. Han opptrer besatt, forblindet, misbrukt og mishandlet
i kjernen av sitt vesen.

Gjort til et viljeløst instrument, er den dumme blitt i stand til
alt mulig ondt. Samtidig er han ute av stand til å erkjenne det
som ondt. Her ligger faren for et djevelsk misbruk.
På denne måten kan et menneske brytes totalt ned for bestandig.

Det blir da også ganske klart at dumheten ikke kan overvinnes med
belæring, men bare gjennom en frigjøring.

En ekte indre frigjøring kan i de fleste tilfelle ikke skje før
den ytre frigjøring. Inntil den er skjedd, må vi gi avkall på
forsøk på å overbevise den dumme. Dette er også grunnen til at
vi under slike forhold vil anstrenge oss forgjeves for å få vite
hva "folket" egentlig tenker. Spørsmålet er likefrem overflødig
for den som tenker og handler ansvarlig - under disse spesielle
forhold. Bibelens ord at gudsfrykten er begynnelsen til visdom,
vil si at menneskets indre frigjøring til ansvarlig liv overfor
Gud, er den eneste vei til virkelig å overvinne dumheten.

Faren for å bli drevet inn i menneskeforakt er meget stor:
(...)med menneskeforakt begår vi nettopp motstanderens hovedfeil.
Den som forakter et menneske, kan aldri forstå det.


Godt sagt! (5) Varsle Svar

Sist sett

PiippokattaMathiasMarenIngunn ØvrebøJulie StensethVibekeKari FredriksenTore HalsaAnne-Stine Ruud HusevågDemeterSynnøve H HoelToveIngunn SBertyAkima MontgomeryFrode Øglænd  MalminAud Merete RambølSol SkipnesJoakimEli HagelundTone HFredrikEllen E. MartolKathinka HoldenKirsten LundFlettietteritaolineCathrine PedersenVariosaIngeborgElisabeth SveeAlice NordliMarianne  SkageAnneWangGroGunillaKaren PatriciaBeathe SolbergRonnyChristoffer