Bokelskere.no

Nå var det jeg som stod og stirret etter en som forsvant inn i horisonten. (...) ..kjente akkurat idet tårene skulle til å velte ut av det dumme trynet mitt at de ikke kom likevel. Tårene ble igjen inne i meg. Verre var det ikke. Eller akkurat så ille. Alt dette som var så nytt, det hadde kommet i etapper eller som små skred gjennom det siste halvåret, som for liksom å banke det inn i meg, at avstanden mellom muttern og meg bare økte og økte, som styrt av en usynlig hånd i nitid arbeid med å skape en avskjed for godt.
Da kom jo tårene likevel.