Bokelskere.no

Spådommen ligger der alltid, som gåtefullt vann i mørket.
Vanligvis ligger den og gjemmer seg på en plass vi ikke veit om.
Men når tida er inne, kommer den sigende, uten en lyd, og kulda
fra den trenger inn i cellene dine, en etter en, det brutale vannet
stiger helt til du holder på å drukne og gisper etter luft. Du strekker
deg mot ventilen i taket, desperat etter frisk luft. Men den lufta
du puster inn er knusktørr, den brenner og svir i halsen. Motstridende
elementer - vann og tørke, kulde og hete - rotter seg sammen og
går til angrep på deg.
Visst er det massevis av plass her i verden, men for deg fins det
ikke plass noen steder - selv om det ikke er mye du ber om. Når
du ønsker å høre stemmer, fins det bare dørgende stillhet. Men når
du lengter etter stillhet, drønner den uopphørlige stemmen fra
spådommen mot deg. Noen ganger trykker stemmen på en knapp
til alle hemmelighetene som ligg skjult inni huet ditt.
Hjertet ditt er som ei flomdiger elv. Det finnes ikke et eneste landemerke
igjen, alt ligger under vann, kanskje har alt sammen blitt
flytta til et sted i mørket. Og hele tida fortsetter det å regne ned på
elva. Og hver gang du ser bilder fra en oversvømmelse på tv, tenker
du: Jepp, det er akkurat sånn det er, sånn ser det ut i hjertet mitt.