Bokelskere.no

Noen ganger ligner skjebnen på en lokal sandstorm som skifter retning hele tida. Du begynner å gå en annen vei for å slippe unna. Men da skifter stormen retning og følger etter deg. Igjen begynner du å gå en annen vei. Og nok en gang gjør stormen som deg, og skifter retning. Gang på gang på gang, det er som om du dansa en illevarslende dans med dødsgudene i grålysninga. Det gjentar seg. Men du skjønner det, at stormen ikke er noe sånt derre noe som kommer langt bortefra et sted og ikke har noe med deg å gjøre. Stormen, det er deg selv, det. Noe som er inni deg. Du har ikke annet å gjøre enn å finne deg i det, sette det ene beinet foran det andre, lukke øya og øra for å beskytte deg mot sanden, og slepe deg framover skritt for skritt. Og det fins ikke noen sol, ingen måne, ingen retning, noen ganger fins det ikke en gang ordentlig tid. Bare sandkorn -hvite og ørsmå som pulveriserte bein- som danser under den høye himmelen. En sånn sandstorm er det jeg ser for meg.

Du slipper selvsagt unna. Fra den voldsomme sandstormen. Den metafysiske og symbolske sandstormen. Men den kan være så metafysisk og symbolsk den bare vil, den skjærer seg likevel gjennom kjøtt og blod som tusen skarpe kniver. Det strømmer blod fra en hel haug mennesker, fra deg selv også. Varmt, rødt blod. Kanskje tar du imot det med begge henda. Ditt eget blod, og de andre sitt.
Og når sandstormen er over, skjønner du ikke helt hvordan du kom deg unna og overlevde. Du er ikke engang sikker på om stormen faktisk er over. Men en ting veit du. Den du som kom seg ut av stormen, er ikke den samme som gikk inn i den. Sånn var det med sandstormen.