Bokelskere.no

En gang på vårparten var vi innom en holme og samlet egg — da var løytnant Merkov med, og han tok revolveren og skjøt en ærfugl på redet. Det var stygt å se på, og jeg sa et eller annet, men Merkov skjønte ikke hvorfor jeg tok slik på vei.

— Døden hører ikke våren til, sa jeg, — da skal alt spire og gro. Om høsten skyter vi fugl hjemme i Norge.

Men nei ... det skjønte han ikke. Han virket litt kald og uforstående. En gang kom det en rødearmist med to måseunger som nylig var klekket ut og vi la dem i en eske og stelte med dem så godt vi kunne. De så ut til å trives. Men en dag jeg kommer ned til skøyta, ser jeg løytnanten [Merkov] stå og lene seg ut av sjekta, jeg lurer på hva det er han holder på med, og så ser jeg det: han driver og tukler med de to små måseungene, dypper dem i vannet for å få dem til å svømme. Da ble jeg inderlig forbannet; jeg tok ham i nakken og vasket fjeset hans ganske ettertrykkelig i sjøen. Han var rasende da han fikk pusten igjen, grep etter revolveren — men så tok han seg i det. Kanskje han skjønte litt.

(min uthevelse)