Jeg hadde ikke sittet lenge under pergolaen foran en flaske av don Dionisios vino blanco før det gikk op for mig at Annarella visstnok hadde rett, men jeg måtte tømme hele flasken for å være sikker i min sak. Da Gioconda, hennes sortøiede datter, rakte mig det annet glass av den nye flaske,hadde jeg fått klarhet. Ja, don Dionisios vino blanco var best! Den så ut som flytende solskinn, den smakte som gudenes nektar, og Gioconda lignet en ung Hebe når hun fylte mitt glass.