Det var som om han ikke forstod at alle hans fremfuse handlinger førte han tilbake til beltet, at det var en sammenheng mellom innsjøen på kjøkkengulvet og de påfølgende slagene. Men det var likevel mitt ansvar å fortsette, og jeg håpet han innerst inne også merket min kjærlighet, forstod at jeg ikke hadde noe valg. Jeg tuktet, ergo var jeg en far. Jeg slo mens gråten presset i brystet, mens svetten rant og hendene ristet, jeg ønsket å piske uroen ut av ham, men det hjalp aldri.