Bokelskere.no

[Frøken Baker] lå ganske urørlig med haken litt til værs, som om hun skulle balansere noe på den og være redd for å miste den. Det kan vel tenkes at hun oppfattet mitt nærvær, men hun tok iallfall ingen som helst notis av meg. Ja, det var bare så vidt jeg ikke mumlet en unnskyldning fordi jeg hadde forstyrret henne ved å komme inn.
[...]
Og iallfall beveget frøken Baker leppene, og hun sendte meg et ganske lite nikk. Men så skynde hun seg å legge hodet bakover igjen - gjenstanden som hun balanserte på hakken var tydeligvis begynt å vakle og det hadde gitt henne litt av et sjokk. På ny følte jeg trang til å be om unnskyldning. Jeg føler alltid en viss beundring når jeg treffer mennesker som viser at de har fullstendig nok med seg selv.