Bokelskere.no

Hvilken som helst dagligdags bemerkning kunne han ta
som utfordring til disputas. Om et menneske noen gang
har vært i nærheten av å være et fullstendig logisk
vesen, må det ha vært Kirk. Hadde han vært født litt
senere, ville han ha hørt til de logiske positivistene.

For ham var det absurd å mene at mennesker bør øve sine
taleorganer av annen grunn enn å kommunisere eller finne
sannheten.
Jeg lærte snart å forstå forskjellen på hans tre måter
å bryte inn på. Det høylydte "Stopp!" ble kastet inn
for å stanse en meningsløs ordflom som ikke lot seg
tolerere et sekund lenger. Det var ikke fordi han ble
utålmodig, han tenkte ikke i de baner - men det var
bortkastet tid. Det raskere og stillere "Unnskyld!"
innvarslet en korreksjon eller distinksjon av rent
parentetisk art og betydde at dersom en nødvendig
rettelse kom på plass, kunne du fullføre din bemerkning
uten at den ble absurd.
Det mest oppmuntrende var "Jeg hører". Bemerkningen
var da meningsbærende og trengte bare å bli gjendrevet.
Den hadde fått status som feilaktig.

Gjendrivelsen, når vi kom så langt, fulgte alltid samme
mønster. Hadde jeg lest dette? Studert det? Hadde jeg
statistisk dokumentasjon? Hadde jeg egne erfaringer som
kunne understøtte det? Og så til den nærmest uunngåelige
konklusjonen:
"Skjønner du kanskje nå at du ikke hadde rett til, osv."

Noen gutter hadde sikkert ikke likt det. For meg var det
som blodig biff og sterkt øl.