De kjærlighetsulykkelige som er av et visst temperament, har et sterkt behov for å snakke om det, hele tiden og med hvem som helst. Snakkingen lindret smerten. Når Ester Nisson var harmonisk og tilfreds, fortalte hun ingenting om private forhold. Det trengte hun ikke. Når hun led ble hun løsmunnet og skjødesløs med seg selv og veldig ensidig. Hun lette overalt og hvor som helst etter noe, et ord, en frase, en iakttagelse som kunne hjelpe henne å se sammenhengene og beveger seg framover. Det var bare å håp hun ville ha, ingen visdomsord om kunsten å resignere. Så hun la ut sin nød til allmen beskuelse.