Jeg innså at jeg aldri hadde sett syke mennesker før. Jeg hadde ikke forhold til det. Hvis jeg hadde sittet på bussen og og det kom inn en familie med et sykt barn eller handikappet barn, hadde jeg antagelig ikke reist meg og gitt dem plassen min. Jeg hadde mureroppdrag rundt på sykehus i mange år, og vært inn og ut av dem hele tiden, men jeg hadde aldri sett et sykt menneske i hele mitt liv. Jeg så dem ikke, enset dem ikke. Visst knapt hva kreftforeningen var for noe. At så mange mennesker på en eller annen måte er involvert i sykdom, var jeg overhodet ikke klar over. Søsteren min har Chrons sykdom og er uføretrygdet, men jeg hadde aldri tenkt over at hun er alvorlig syk, aldri tenkt over om hun har det tøft eller hva det innebærer å ha utfordringer som er større enn en skramme i bilen. Hvis jeg var i 40 årslag og snakket med en som satt i rullestol ble det gjerne en falsk hyggelighet, fordi jeg hadde fordommer i hodet mitt. Jeg gjorde meg til, skapte en avstand og en lite komfortabel situasjon som jeg ikke var klar over en gang. Da jeg fikk sykdom så tett innpå meg, fikk jeg et behov for å fortelle at jeg hadde sett det, at jeg oppdaget en ny side av det å leve.
Sist sett
