Når eg drikk vin, overmannar
ikkje språket meg meir. Eg
finn veksande fristadar,
grøngrøne Sherwood-skogar
som spreiar seg, midt i alle
setningar. Også i dei mest
fiendslige. Derfor treng eg
ikkje grue for første ordet
eller siste ordet i dei
heller; setningane blir ufar-
lige, ufarligare, ufarligast
i begge retningar, blir
oransje ekorn og ekornungar
blir brune konglar. Skål for
Marian og Robin, Skål for
Einar Økland. Skål for sy-
nåler av rustfritt stål. Så
snille, så snille. (Sjølv om
eg mistar tråden.)
Fingerbjørgskål.