Han var som grantreet, hadde hun tenkt en gang; alltid den samme sommer som vinter, i storm som i stille. Han hadde tatt dåpen, gitt løftet sitt, siden hadde det visst aldri falt ham inn å tvile på noe i læren. Det som prestene sa godtok han. Men hun var som løvtreet, hun skiftet fra spirende vår til bugnende sommer, fra flammende høst til øde vinter. Hun kunne godta prestenes ord eller motsi dem, føle Guds nærhet eller tro at han hadde vendt seg fra henne.
Sist sett
