"Om kvelden møtte hun sin gode venn, hun som var stasjonert i Paris. De spiste middag, men den gode vennen forsto ikke hva kjærlighetssorg var. Hun trodde at alt måtte være bra med et bedrøvet menneske, hvis det bedrøvede mennesket lo en gang i løpet av en kveld. Ingen som var tynget av livet på alvor, kunne le, trodde den gode vennen, som hadde sett en reportasje om dypt deprimerte personer, slike som lot kjøkenet gro igjen og fikk elektrosjokk. De lo aldri. Etter en skuffelse måtte man forsøke å gå videre og tenke på at man hadde det bra sammenlignet med dem som virkelig led, mennesker med kreft, lammelse, de sultende og de som ble tvunget til å prostituere seg. Den gode vennen orket ikke å bære andres byrder og ville at alt skulle bli normalt slik at hun uten dårlig samvittighet kunne ta del i samtalen med sine bekymringer og funderinger."