Leken
Husker du, vi presset øret forsiktig
mot skinnegangen og hørte det svake dirret
av tog langt langt borte ... En dyp, fjern lyd
lik et varsel om noe stort som skulle komme
Og det gjaldt å bli liggende lengst mulig
Men som på et gitt signal, og alle omtrent
samtidig — sprang vi opp og vi så vognene
dundre forbi, minst tyve i tallet, svimlende
som om selve tiden raste gjennom øyeblikket
med en hel horisont på slep ... Lek eller alvor
Vi så på hverandre, lo og ropte gjennom larmen
Og etterpå stod vi, lamslåtte, av stillheten
som var det døden selv vi hadde sett passere