Men det var den tanken som hadde skapt den gjennomsystematiserte tilværelsen vi levde i nå, hvor det uforutsette helt var borte og man kunne gå fra barnehage gjennom skole gjennom universitet og inn i arbeidslivet som om det var en tunnel, overbevist om at valget som hadde blitt tatt, var fritt, mens man i virkeligheten hadde blitt silt som sandkorn helt fra første dag på skolen; noen opp på toppen, noen ned i bunnen, alt mens det vi lærte, var at alle var like. Det var den tanken som hadde fått oss, i alle fall min generasjon, til å forvente ting av livet, leve i den troen at vi hadde krav på noe, faktisk krav på noe, og skylde på alle mulige andre omstendigheter enn oss selv dersom det ikke forløp slik vi hadde tenkt.