Bokelskere.no

Opplevelsen av å være voksen fører med seg den usunne illusjonen av kontroll, og kanskje er den også avhengig av den. Det jeg mener å si, er at det er denne forestillingen om at vi har herredømme over vårt eget liv som lar oss føle oss som voksne, for vi forbinder voksenhet med autonomi, den suverene retten til å avgjøre hva som skal skje med oss. Før eller senere vil vi se at dette er blendverk, for desillusjonen innhenter oss enten vil vil eller ei; den svikter aldri, har aldri gjort det.Når den kommer, tar vi den imot uten synderlig overraskelse, for ingen som lever lenge nok, kan la seg overraske av at ens egen biografi er formet av fjerne hendelser, av andre menneskers vilje, uten at våre egne valg og beslutninger har hatt stort å si for utfallet. Disse lange prosessene som ender med å støte mot vårt eget liv - iblant for å gi deg det puffet du trenger, iblant for å knuse våre mest storstilte planer til pinneved - ligger som oftest skjult som underjordiske elver, som ørsmå bevegelser i de tektoniske platene, og når så jordskjelvet omsider er et faktum,klamrer vi oss til ord som vi har lært å bruke for å berolige oss selv, ulykke, slump, iblant skjebne. I dette øyeblikk finnes det en kjede av omstendigheter, av feiltagelser og lykkelige beslutninger, hvis konsekvenser venter på meg rundt neste hjørne. Og selv om jeg vet det, selv om jeg har den ubehagelige vissheten om at det er sånn og at det vil påvirke meg, er det umulig for meg å forutse dem. Det eneste jeg kan gjøre, er å bakse med virkningene, reparere skadene, gjøre det meste ut av fordelene. Vi vet det, vi vet det godt, og likevel rystes vi når noen gjør oss oppmerksomme på denne kjeden som har gjort oss til dem vi er, det er alltid ubehagelig å måtte konstatere - når det er et annet menneske som åpner øynene våre - at vi har liten eller ingen kontroll over våre egne erfaringer og opplevelser