Bokelskere.no

Det er Roars landskap, og smerten hans kommer aldri til å slutte å renne derfra, renne rett inn i årene hans og ut gjennom knokene, ut gjennom den tynneste huden på fingertuppene. Selv om huden er lukket i fine fingertuppbuer, renner likevel smerten ut og blander seg med fargene hans, blir noe annet på lerretet, forvandler seg til lyd, en diger dissonans, en bass som skjærer over i noe lysere, styggere og aldri lar seg skru helt av. Sånn er Roars smerte. Forskjellig fra min.