Noen øyeblikk. Et menneske, et hvilket som helst menneske, får så forsvinnende få sjanser til å leve i et eneste av dem. Å slippe taket i tiden og falle. Elske noe helt sanseløst. Eksplodere av lidenskap. Noen ganger når vi er barn, kanskje, for dem av oss som får være det. Men etter det, hvor mange åndedrag trekker vi utenfor oss selv? Hvor mange rene følelser får oss til å juble høyt og skamløst? Hvor mange sjanser får vi til å bli velsignet med hukommelsestap?