Det burde kanskje ha vakt en viss forbauselse, men det eneste jeg var i stand til å interessere meg for på den tiden, var å lese romaner, mengder av romaner, og det var noe jeg kunne gjøre på egen hånd, uten å måtte følge en pensumliste eller en forelesningsrekke. Jeg søkte verken kunnskap eller dannelse, jeg søkte næring, det vil si den næringen jeg visste jeg ville finne så snart jeg fant de rette stemmene, så det eneste jeg kunne gjøre, var å lese videre, fullstendig retningsløst, men med en stadig bedre utviklet intuisjon.