Én ting var det i alle fall mulig å fastslå hva angikk den norske samtidslitteraturen: Den var et folksomt sted å befinne seg på.
Det oljevelsignede, sosialdemokratiserte lykkelandet følte åpenbart et usedvanlig behov for å bli anskueliggjort og beskrevet og gjort til gjenstand for litterære skildringer, og det var enestående mange som ønsket å gi stt bidrag.