Usedvanlige mennesker vekker oppsikt, de leder oss, de advarer oss, der de står i fantasiens kriker og kroker som statuer over storhet, personifikasjoner til beundring og sorg, og de hjelper oss å bære det som kommer til oss, slik det kom til dem. De gir livene våre en fantasidimensjon. Det er det vi er på jakt etter når vi kjøper biografier og leser berømthetenes hemmelige betroelser, om deres hell, deres feil og deres sladder. Vi gjør det ikke for å trekke dem ned på vårt nivå, men for å løfte vårt eget og gjøre vår egen verden mindre umulig gjennom kjennskap til deres. Uten disse eksemplene på daimonen har vi ingen andre kategorier for det usedvanlige enn den diagnostiske psykopatologiens.
Disse personifikasjonene av sterk fantasi brenner seg rett inn i sjelen og er dens lærere. Ikke bare helten og heltedyrkelsen, men også tragiske figurer, skjønnheter og klovner og gamle kjerringer og kjekke førsteelskere. Usedvanlige mennesker viser dramatiske overdrivelser av karaktertrekk, noe som hører hjemme i den romantiske tradisjonen. Når denne tradisjonens storslagenhet - og dens persongalleri av galninger, elskende og poeter - blir valset flatt av likhetstanken og dekonstruert av akademisk kynisme eller avskrevet som grandiositet av psykoanalytiske diagnostikere, da fylles tomrommet i kulturen av popstjerne-okkupanter, bakvaskede storkarer og Batman - sivilisasjonen står tilbake med bare jukseberømtheter til å forme sin kultur etter.
Sist sett
