Jeg begynte å føle meg underlegen igjen. Jeg var litt masochistisk i den alderen. Veltet meg i egen utilstrekkelighet til jeg virkelig sto i fare for å synes synd på meg selv. Jeg irettesatte meg for denne karaktersvikten og tenkte på moren min som led så stoisk under det å være kvinne og fattig og uopplyst og svart; og jeg skammet meg fordi jeg så hemningsløst ga tapt overfor det fremmede i mine nye omgivelser. Det ga meg en fin snert av skyld å piske videre på.