Det er fascinerende hvordan man fra starten av livet automatisk tar til seg lærdom som en svamp. Jeg passer nabobarna innimellom for å få litt penger til å feste, og spørsmålene slutter aldri. Hvorfor må mennesker spise? Hvorfor kan jenter kun få barn, og ikke gutter, er ikke det... urettferdig? Hvorfor, hvorfor,hvorfor? . [...] Men hvorfor stopper det ? Hvorfor stopper trangen til å smake nye smaker, som en baby som putter forskjellige ting i munnen for å kjenne om det er godt? eller trangen til å reise, som barnet hele tiden tøyer grensene til foreldrene ved å se hvor langt ned i gaten han kan gå før han får beskjed om å komme tilbake. Når slutter det? Når i livet finner man ut at, nei, nå har jeg smakt nok, jeg liker grandis eller taco best og trenger ikke å smake på mer. Eller nå har jeg utforsket Bergen, jeg vet hvor jeg liker gå, og er ikke interessert i hva som gjemmer seg der ute. Er det slik at man blir fornøyd og ikke orker å utforske mer? Eller tenker man bare ikke over det, og plutselig har man nok?
Sist sett
