På Vestlandet hadde flere prester problemer med at tilhørerne bråket under gudstjenestene. Folk var lovpålagt å komme til kirke, men etter at prekenen og kanskje en barnedåp var unnagjort, tapte mange interessen for det presten holdt på med, og begynte å prate i stedet. Usjenert gikk de inn og ut av kirken for å treffe kjente og kanskje dele en flaske på kirkebakken, før de utstøtt travet inn igjen. En ulykkelig pastor ... var så nervøs for menigheten sin at han begynte nesten hver preken med en pissepause eller to.