Det slår meg stadig oftere: jeg kan umulig ha en brist. Umulig ha et truende mørke i meg som kan velte opp og flomme over. Nei, tvert om er jeg kanskje et helt alminnelig og godt nok menneske. Noe som må bety at jeg også er i stand til å ta vare på et barn, ja, kanskje flere. I så fall har jeg bedratt meg selv, så fullstendig blind for virkeligheten, at jeg i stedet for å fostre opp eget avkom, har endt opp med en gjøkunge i reiret.
