SOM EN LYDLØS KATASTROFE, avlest på armbåndsuret, ganske enkelt. Det er ikke nødvendig å rammes av noe spesielt; du faller fra hverandre, faller fra deg selv, faller inn i noe annet, faller fra. Musklene, reaksjonen og kjærlighetsevnen (sier psykologene) kan du trene opp imens, du kan løfte manualen med natt i den ene enden og dag i den andre, eller den tyngre, med sommer og vinter, løfte og løfte, inntil helseløshet, bære brudene over terskelen, omigjen og omigjen, som over et vadested, før du selv blir en terskel (eller et vadested), en tredemølle hvor en annen driver på og løper seg til vanhelse. Ja. Et bånd som går rundt og rundt. Og i en viss forstand er det alltid båndet som vinner.
Sist sett
