Men da vi hadde lagt oss, merket jeg plutselig at hun lå og gråt. Det tok meg lang tid å få vite hva hun gråt for - hun var krenket som et barn og skammet seg samtidig over at hun reagerte som et barn. Omsider fikk jeg vite at hun var ute av seg fordi hun ikke hadde fått vise frem den nye kjolen sin på en kafé.
Jeg skulle mang en gang få sanne at mannen regner feil hvis han ikke tar med i beregningen det barn og den ekshibisjonist som finnes skjult i enhver kvinne - eller rettere, som utgjør en vesentlig del av henne.
Jeg fikk henne noenlunde brakt til ro ved å love å gå på kafé med henne neste dag. Men innser nå at den skuffelsen jeg tilføyde henne den kvelden, tilga hun meg ikke.