Bokelskere.no

Jeg kan huske at det tok mange uker før arbeidet fikk helt tak i meg. Jeg gruet meg, og det av mange grunner. Jeg gruet meg for selve arbeidet - menneskets naturlige angst for en stor, langvarig anspennelse - men mer, det husker jeg godt, ved tanken på henne. Hun hadde vært så vidunderlig de sensommerkveldene da vi gikk og planla arbeidet og fremtiden. Men jeg visste jo at hun kunne ikke ha noen oversikt over, nei ingen anelse om hva slags tid hun gikk i møte. Jeg hadde forsøkt å forklare henne det - jeg hadde i det hele tatt ved mange anledninger forsøkt å skildre hennes fremtidige liv for henne i de dystreste farver - ikke minst den gang før vi giftet oss. Men hun bare lo, nå som da. Skulle ikke hun klare det? Det var jo bare å være forståelsesfull - huske på at jeg hadde meget å stri med, støtte og trøste meg når jeg syntes det gikk dårlig, fryde seg med meg når det gikk fint - tenk at jeg trodde hun ikke forsto såpass.
Kvinnens romantiske syn på mannens arbeide - om vi kunne få tatt og senket det ned på havets bunn. Men, herregud, dette romantiske synet er jo kvinnen. Hun ser på vitenskapen omtrent som negrene i Sudan ser på jernbanetoget der det suser gjennom savannene i sannhet en mektig fetisj!