Kjære Mamma!
De gangene jeg følte meg urettferdig behandlet som barn, fantaserte jeg alltid om at jeg skulle ta livet av meg. Jeg tenkte det ville få dem til å angre. Mamma ville angre på at hun ikke lot meg overnatte hos naboen for femte natt på rad, og de kule jentene i klassen for at de holdt meg utenfor i friminuttet. Jeg så for meg begravelsen min, og lurte på hvor mange som kom til å dukke opp. Hvem som kom til å gråte, og hvem som ville holde tale. Hvem som arvet klistermerkebøkene mine, og hvem som tok over ponnislottet. De to viktigste tingene i livet mitt, der altså. Jeg minnet meg selv på at jeg måtte huske å grave ned dagbøkene før jeg døde, og kaste alle kassettene med egeninnspilte radioprogrammer.
Sist sett
