Men i virkeligheten er intet jeg, ikke engang det mest naive, en enhet, men en mangfoldig verden, en liten stjernehimmel, et virvar av former, av trinn og tilstander, av arveanlegg og muligheter. Nå er det et faktum at alle og enhver gjør hva de kan for å se dette virvar som en enhet, og snakker om sitt jeg som om det skulle være et enkelt, tydelig formet og avgrenset fenomen, og altså later det til at denne vanlige illusjon er en nødvendighet for alle mennesker (også for de mest høytstående), et krav livet stiller, akkurat som det krever å få puste og spise. Illusjonen skyldes en enkel analogislutning. Som legeme er ethvert menneske ett, som sjel aldri.