En gruppe sørlendinger som kom fra et utpreget religiøst miljø, hadde stadige bønnemøter. Grunnlaget var fortvilelsen og avmakt over situasjonen. Deres basis var å legge alt i Guds hånd. Ville han at de skulle overleve, så kom de til å gjøre det, ville han ikke, var det ikke noe å gjøre noe med. Denne apatiske innstillingen viste seg å være bokstavelig talt livsfarlig. Det ble et stort mannefall i løpet av kort tid blant dem.