Nokon spør: - Sei meg, kvifor, liksom bølgene
mot ein og same kyst, bårar orda dine
inn og ut mot kroppen hennar?
Er berre ho den forma som du elskar?
Og eg svarar: hendene mine blir aldri mette
av henne, kyssa mine kviler ikkje,
kvifor skulle eg trekkja tilbake orda
som gjentar sporet av hennar elska nærleik,
som lukkar seg og vaktar
fåfengt som vatnet i garnet
overflaten og temperaturen
til den reinaste bølga i livet?
Sist sett
