Bokelskere.no

Da jeg kom til Tokyo og begynte på internatlivet, visste jeg at jeg bare hadde én ting å gjøre: Jeg måtte for enhver pris unngå å tenke på noe alvorlig, og jeg måtte få saker og ting på god avstand. (...)
I førstningen så det ut til å gå greit. Men gradvis gikk det opp for meg at det jeg glemte, etterlot seg klaser av tomrom, som klumpet seg sammen til store byller. Etter hvert begynte tomhetsbyllene å ta form. Til slutt kunne jeg sette ord på dem:

Døden er ikke livets motsetning; døden er til stede som en del av livet. (...)

Inntil da hadde jeg alltid betraktet døden som adskilt fra livet og fullstendig uavhengig av det. Kort sagt: "Døden innhenter oss alle til slutt, det er hevet over enhver tvil. Men på den andre siden, inntil den dagen døden faktisk tar oss igjen, kan vi ikke bli fanget av den."
Dette hadde forekommet meg å være en ytterst rasjonell holdning. Livet på denne siden, døden på den andre. Jeg var her, ikke der. Men Kizukis død markerte et skille, etter det kunne jeg ikke lenger forholde meg så kategorisk til døden (eller livet). Døden er ikke det motsatte av livet. Jeg ble klar over at døden hadde vært en integrert del av meg og min eksistens helt fra starten av, og jeg klarte ikke å få dette ut av hodet, hvor mye jeg enn forsøkte. Den døden som hadde tatt Kizuki en maikveld i hans syttende år, hadde på et vis innhentet meg i samme slengen.

Slik tilbrakte jeg mitt attende år, med kroppen full av tomhetsbyller. Samtidig gjorde jeg det jeg kunne for ikke å ta noe av dette for alvorlig. Jeg hadde en udefinerbar følelse av at det å ta noe på alvor ikke nødvendigvis fører en nærmere sannheten. Men jeg kunne selvsagt ikke komme utenom det faktum at døden var en alvorlig sak.
Slik holdt jeg på; rundt og rundt, i en endeløs runddans av kvelende selvmotsigelser. I sannhet en merkelig tid, når jeg ser tilbake på den. Der var jeg, midt i livet, og alt og ingenting dreide seg om døden.