Bokelskere.no

Anif

Erindring: Måker glidende over den mørke himmel
av mannlig tungsinn.
Stille bor du i skyggen av den høstlige asken,
fordypet i åsens rette mål;

stadig går du ned langs den grønne elven,
når kvelden er kommet,
tonende kjærlighet; det dunkle viltet nærmer seg fredelig,

et rosenrødt menneske. Drukken av blålig værlag
berører pannen det døende løv
og tenker seg morens alvorlige ansikt;
å, hvor alt synker ned i mørket;

de strenge værelser og fedrenes gamle
redskaper.
Dette ryster den fremmedes bryst.
Å, dere tegn og stjerner.

Stor er den fødtes skyld. Ve, dere gylne
dødens gysninger,
der sjelen drømmer svalere blomstring.

Stadig skriker den nattlige fuglen i nakne grener
over måneskrittene,
toner en isende vind ved landsbyens murer.