Jeg hadde visst at jeg skulle straffes - bare ikke når, eller hvordan. Jeg ville straffes. Jeg hadde mange netter ligget søvnløs og syk og bare lengtet etter at det hele skulle komme opp, bli avslørt. Jeg hadde lenge tenkt at det skulle bli en lettelse. Så hvorfor var jeg så redd nå? Hvorfor sto jeg her som en feiging, på mitt eget nye kjøkken, og klamret meg til en kaffekopp, som om det skulle være redning i den?