Bokelskere.no

Er ferdig med boka for andre gang og jeg koste meg like mye som første gang. Terningkast 6 da, terningkast 6 nå = 12 ;-)

Nå er jeg i god gang med en annen lekkerbisken mellom to permer, Menneskets Hjerte av Jon Kalman Stefansòn. Milde Moses som den mannen skriver. Han må du prøve deg på, Rolf. Så mye drama, indre like gjerne som ytre, alt i vakre poetiske vendinger. Gåsehudforfatter!

Jeg har også lest den ferdig.Som før sagt, Steinar: jeg er takknemlig for at du tipset meg om denne boken. Denne har du virkelig falt for, det forstår jeg. Også jeg koste meg mens jeg leste, og en stund følte jeg at den på en måte "forførte" meg, selv om noe sa meg underveis at noe skurret.Som sagt før det var en spesiell tone i den, en sart tone fant jeg ut, som ga meg musikk ut fra teksten. Senere ble det jo avslørt at det var sonate for fiolin og piano av Brahms . Vel, jeg hørte fiolinen , men ikke pianoet. Historien er to menneskers møte i natten. Jeg bruker natten fordi boken fyller meg med en dus blåtone, kanskje fra en akvarell slik den gamle damen likte å male en gang. Før hun ble "berøvet" om ikke alt, så iallfall temmelig mye av et liv, sørgelig nok, men også et lite ærefullt liv i grunnen. (Noe hun selv feier under teppet og får vår medlidenhet med " Hvis det ikke finnes trøst, har ikke tårer noen hensikt." fra hennes oppkomme av klisjeer. Men , altså musikken: -Brahms sonate-skal forsterke følelsen av berøvelse sier hun selv.
Steinar, jeg nærmet meg terningkast 6 jeg med.......Til jeg leste kapittel 36. Da gikk det opp for meg : Følelsen jeg til jeg til da hadde hatt av at denne bok er så god at det går nesten ikke an", ble snudd til at boken er for god til å kunne være sann." Historien hadde til da hele tiden hengt seg på mulig realisme, og så falt det hele sammen foran mine trette øyne. (dette var i går , sent på kvelden). ER det ikke salig Ibsen, Henrik, dr. som et sted sier:" Høyt at flyve ; dypt at falde" ? (Hvor det står vet i tilfelle KjellG).
Og bokens fall for meg, som virkelig fløy høyt en stund, blir da slik:
Steinar, den gamle kvinnen, i all sin enkelhet skriver et brev til den unge kvinnen. Og det er fint. Men, hos meg drønner et sterkt nei! En gammel kvinne, levd avsondret fra bygden i mange år, av usikre grunner kalt "heksen" , hun skriver et brev. Men, selve brevet , vidner det på noen måte om dette mennesket? Avsondret fra den virkelige verden, i et gammelt hus der hun har sittet ved kjøkkenvinduet og sørget over sitt forspilte liv, sin sorg, og ikke gle;, sin skam. Er det realistisk at denne kvinnen med sine, grå pistrete hårstrå på hodet, greier å formulere et brev som er en litteraturpris verdig, så velskrevet, så riktig konstruert , så til de grader etter "læreboken" , slik det fortoner seg for meg? Forstår du, Steinar hvor jeg vil hen? At kvinnen muntlig kommer med sine godbiter av setninger, vevd i visdom, alderens ettertanke, slående. Det er også nesten, for godt, egentlig en samling klisjeer, kan det fortone seg som. Men la gå. Dog ikke at hun er i stand , eller har forutsetninger for å ha skrevet dette brevet. Det står ikke til troende , ikke for meg. Og dermed stanser terningen mitt i kastet, og jeg går i tenkeboksen først. Skulle så gjerne ult med deg og de andre ulvene som ender på samme terningkast, av ren velvilje, men er jeg da ærlig?

Ditt neste prosjekt noterer jeg. Ingen grunn til ikke å ta deg på alvor! Selv om det skulle vise seg at denne Moses ikke var så mild som du antyder her. Og for å unngå enhver form for misforståelse, jeg angrer ikke på at jeg "lot" meg synge stille sanger med Linda Olsson !

Jeg er med Rolf, helt med på det du sier. Jeg ender med å tenke som så at Astrid, den gamle damen, ikke har fått vist, eller sjøl har undertrykt, hvilke kvaliteter hun har innen skrivekunsten tidligere. Så velger hun å ta avskjed med sin beste - og eneste! - venninne som er forfatter, på en fantastisk måte. Astrid kom i dobbel forstand hjem.

Jo, tanken er ikke fremmed for meg. Alle kan ha et talent, kanskje skjult i mange år, og så slår det ut i full blomst en dag. Noe sånt ? Likevel dette talentet ble så stort, eller lå så godt gjemt i mange år. Kan jo også skyldes mangel på å tro på egne evner. Selvfølgelig , jeg mener ikke å ha svaret.

Kan godt hende svaret mitt ikke er riktig heller, men jeg ser for meg at Linda Olsson lar oss lesere bestemme sjøl hvorfor Astrid skinte til slutt.

Ja, kan virke logisk. Må kanskje lese de siste kapitler om igjen. Gikk litt fort i svingene der. Ville så gjerne bli ferdig med boken før natten tok meg.

To indre og vekk med`n, liksom.. Funka fint på skøytebanen, men her...? Prøv igjen, unge mann ;-)

Unge mann? For en utspekulert ironi. For oss på sør-vestlandet funket ingenting på skøytebanen!
Absolutt ingenting. Der heller. Men, oljen reddet oss. Den gang..............:-).

La oss synge stille skøytesanger med myke konsonanter en fredfull fredagskveld, Rolf ;-)