Kroppen hennes var hvit og glatt, men vakte ingen attrå ho ham, i virkeligheten var det så vidt han kastet et blikk på den. Det som overveldet ham i øyeblikket, var beundring for den bevegelsen hun hadde gjort da hun kastet fra seg klærne. Den var så yndefull og vørdsløs at det var som den utslettet en hel kultur, et helt tankesystem, som om Store Bror og Partiet og Tankepolitiet alle var blitt sopt ut i intetheten av en enkel, skjønn bevegelse av armen hennes. Også det var en gestus som hørte fortiden til. Winston våknet med ordet "Shakespeare" på leppene. "
