"Jeg synes ikke dette livet er noe fint", sier jeg, og så begynner jeg bare å gå.
Men da sier Åge B.: "Det skal ikke være fint."
"Hva?" sier jeg og stanser.
"Hvem har sagt at livet skal være fint." Han sier det ikke som et spørsmål, og han ser ikke på meg.
"Skal det ikke være fint?" spør jeg, fremdeles fortumlet over at han snakker til meg.
"Nei," sier Åge B. "Det skal være vanskelig."
"Men hvorfor det?" spør jeg.
"Det bare er sånn," sier Åge B.
"Å," sier jeg og blir stille.
For selv om jeg ikke har klart fint, så har jeg klart vanskelig. Og kanskje har det vært bra nok å gjøre så godt jeg har kunnet, kanskje har det i alle fall vært nok.
