Bokelskere.no

Og plutselig skjønte jeg hvordan Margo Roth Spiegelman følte seg når hun ikke var Margo Roth Spiegelman: Hun følte seg tom. Hun følte seg omgitt av en mur det var umulig å klatre over. Jeg tenkte på at hun sov på teppet med bare den ujevne himmelflengen over seg. Kanskje Margo fant seg til rette der fordi det vanlige mennesket Margo levde sånn hele tiden – i et forlatt rom med skalkede vinduer, hvor det eneste lyset strømmet inn gjennom hullet i taket. Ja. Den grunnleggende feilen jeg alltid hadde begått – og som hun, det måtte sies, alltid hadde vist meg veien å begå – var denne: Margo var ikke et mirakel. Hun var ikke eventyr. Hun var ikke noe skjørt eller dyrebart. Hun var en jente.