Tårnet der oppe – det eneste synlige – var tårnet på et bolighus, som det nå viste seg, kanskje på hovedslottet, et ensformig rundbygg, til dels nådig dekket av eføy, med små vinduer som nå strålte opp i solen – det var noe visst forrykt ved det – og med en svalgangaktig avslutning hvis murtinner takket seg i den blå luften, usikkert, uregelmessig, brutt, som tegnet av en engstelig eller skjødesløs barnehånd. Det var som om en eller annen bedrøvelig innvåner, som av gode grunner skulle holdes innesperret i det mest avsidesliggende rom i huset, hadde brutt seg igjennom taket og reist seg opp for å vise seg for verden.
Sist sett
