Bokelskere.no

For attenåringer skulle de være formidlere og lederer til de voksnes verden, til arbeidets, pliktens, kulturens og fremskrittets verden, til fremtiden. Og vi hånte dem mange ganger, spilte dem puss, men i bunn og grunn trodde vi på dem. Med det autoritetsbegrep hvis bærere de var, forbandt vi i våre tanker en større innsikt og en mer menneskelig ledelse. Men den første døde vi fikk se slet i stykker denne overbevisning. Vi måtte erkjenne at vår generasjon var ærligere enn deres. De var oss overlegne bare når det gjaldt frasene og taktikken. Den første trommeild viste oss hvor feil vi hadde tatt, og under den styrtet hele den verdensanskuelse sammen som de hadde lært oss.
Mens de ennå skrev og talte, så vi lasarett og dødende Mens de betegnet oppofrelsen for staten som det største, visste vi alt at dødsangsten er større. Likevel gjorde vi ikke mytteri, vi desserterte ikke, vi var ikke feige- alle slike uttrykk som de saktens kan bruke - vi elsket våre hjemsteder på samme måte som de, og ved hvert angrep gikk vi modig frem. Men vi gjorde forskjell på saker og ting. Vi hadde plutselig lært å se, og vi så at av deres verden var intet tilbake. Vi var plutselig på en fryktelig måte blitt ensomme - og ensomme måtte vi kjempe oss igjennom.