Bokelskere.no

Akseli slo. Ljåen var tung, og han kunne ikke bryne den ordentlig, men øvelse gjorde mester. Fra denne tiden skrev den seg, den enestående ferdigheten han senere viste som slåttekar. Han hadde arvet farens seige, sammenbitte innstilling til arbeidet, men ikke hans måte å kaste seg over det på med altoppslukende stedighet. Han var smidigere, og hadde morens evne til å utnytte kreftene ved bedre håndlag. Han bokstavelig talt kjente i armen hvordan det skulle gjøres. Var eggen rettet det aller minste feil, ble arbeidet straks mye tyngre. Den måtte slikke bakken i nøyaktig riktig vinkel for at det skulle gå liksom av seg selv. Han lærte også å forstå betydningen av en riktig rytme. Det var en viss takt i slagene som var den beste. Drev en takten høyere opp, gikk det mer krefter til uten at resultatet oppveie det, og slo en slapt, ble følgen det samme.