Bokelskere.no

Samtidig fortsatte mediapresset.
En tidlig morgen kom et av de minste barna våre
løpende opp til Signe og meg, og fortalte at det
var noen fremmede i stua. Vi gikk ned og møtte et
russisk nyhetsteam. De påsto de hadde ringt på,
men da ingen svarte gikk de bare rett inn og
begynte å ta bilder av stua vår.
Jeg hev dem på dør.

Et tysk mediahus tok en dag kontakt og fortalte
at de ville skrive en rekke ting om meg og min
bakgrunn som overhodet ikke stemte.
Jeg sa at alt var feil, men betingelsen for å få
rettet feilene var at jeg gav et eksklusivt
intervju. Det gikk jeg selvsagt ikke med på.
Om de skrev noe, eller hva, aner jeg ikke.
Skulle vi fulgt med på den internasjonale media-
dekningen, ville vi ikke fått tid til annet.
Det holdt lenge å kjenne det norske mediabildet
for å vite om vi nådde fram med budskapene og
fremdeles hadde den troverdigheten som skulle til
for å kunne gjøre jobben vår.

Jeg fikk også direkte beskjeder fra andre uten-
landske journalister at det verserte rykter om
min tvilsomme politiske tilknytning, siden jeg nå
utførte oppdrag nummer to for politisk ekstreme
kriminelle. De kunne fortelle at mange stilte
spørsmål ved min person og at jeg burde komme opp
med en god forklaring hvorfor jeg hadde påtatt
meg dette oppdraget. Flere av dem kom åpenbart
fra land med svakt rettsvern. Det var likevel
ubehagelig; jeg var ikke vant til å ha fiender.