Rolf Ingemundsen siterer Skammen av Bergljot Hobæk Haff (side 11)
11 år siden Ingen har det som favoritt.
Hvordan lærer en seg til å leve uten håp, nakent og utsiktsløst som et dyr i bur ? Hvor vender mennesket seg hen når vandringen er slutt og alle veier stengt, unntatt dem som fører bakover i tid og rom ? Er min erindring sterk og levende nok til å holde meg oppe, eller likner jeg "hin ulykkeligste" hos Søren Kirkegaard, som snart lever i erindringen uten å ha noe å minnes, snart i håpet uten å ha noe å håpe på ?
Sist sett
