Hvordan lærer en seg til å leve uten håp, nakent og utsiktsløst som et dyr i bur ? Hvor vender mennesket seg hen når vandringen er slutt og alle veier stengt, unntatt dem som fører bakover i tid og rom ? Er min erindring sterk og levende nok til å holde meg oppe, eller likner jeg "hin ulykkeligste" hos Søren Kirkegaard, som snart lever i erindringen uten å ha noe å minnes, snart i håpet uten å ha noe å håpe på ?

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Sist sett

Marit HåverstadmarvikkisVannflaskeAmanda AEli HagelundAud Merete RambølTanteMamieEivind  VaksvikSynnøve H HoelKirsten LundLene AndresenLilleviPiippokattaPär J ThorssonTor-Arne JensenEmil ChristiansenAvaAkima MontgomeryFrode Øglænd  MalminSigrid Blytt TøsdalAnne Berit GrønbechHelena EMads Leonard HolvikPirelliArvePer LundLailaHilde H HelsethWilliam BillisonThomas KihlmankriraIngeborg GStig TJosteinLeseberta_23elmeHegeKaramasov11Traltehelene ødegård