Bokelskere.no

Jeg skulde aldri snakke om det hvis Tolstoj var en yngling som hadde fristelser å overvinde, en kamp å bestå, for å præke dyd og leve rent. Men manden er jo en olding, uttørket i sine kilder, uten spor av menneskelige tilbøieligheter mere. Men - kan man si - dette rammer ikke hans lære! Jo det rammer også hans lære! Først når man er blit seig og vandtæt av alderdom og mæt og forhærdet av nydelse går man til det unge menneske og sier: Forsak! Og det unge menneske smatter på det og tænker over det og erkjender at det er riktig efter skriften. Og det unge menneske forsaker allikevel ikke, men synder keiserlig i firti år. Så er naturens gang! Men når firti år er omme og den unge mand selv er blit olding, da sadler også han sin hvite, hvite mær og rider avsted med korsfanen høit i sin benete hånd og trompetstøter til verdens andagt ynglingens forsakelse og ynglingens forsakelse.