Bokelskere.no

Tenk å treffe en ordentlig skuespiller.

De få gangene det kom teater til hjembyen, hadde han sneket seg av gårde. Stått utenfor når forestillingen var ferdig, for å få autografer, selv om han ikke visste hvem de var. Få være i nærheten av dem. Vaktmesteren, en venn av faren, hadde fått øye på ham en kveld og spurt om han ikke ville inn. Han kunne sitte på balkong, hvor det sjelden satt noen.

Når vi døde vågner av Ibsen ble spilt på den lille scenen i det gamle teatret i hjembyen. På turné fra teatret i Bergen. Etterpå hadde han stått utenfor sceneinngangen. En høy skjev steintrapp opp til en brun, stygg dør. Det var virkelig baksiden og hadde ingenting å gjøre med det som utspilte seg i scenelyset.

Sceneinnganger er fascinerende, synes han fremdeles. Særlig før de blir pusset opp for å bli like fine som hovedinngangen. Når de fremdeles er unnselige og nesten ikke til å oppdage. En hemmelig vei inn til eventyret. I en mørk bakgård med søppelkasser og branntrapper. Kun for de innvidde.

Han som spilte den mannlige hovedrollen, hadde kommet sist ut.