I fjellet blir til og med ensomheten fantastisk, for den som ikke hører til noe sted, hører jo til overalt! Når motløsheten er i ferd med å vinne, hjelper det hvis jeg har mulighet til å pakke sekken og bruke noen dager langs stiene i fjellet. Der forandrer tankene seg, det umulige blir mulig. Det skjer hver gang jeg har trasket gjennom bjørkeskogen og har kommet over tregrensa. Hva er dette for en magi, som starter der trærne tar slutt?